Ett skritt fram, to tilbake

Dagbladet melder på nett at britiske politikere har innvilget seg selv inntil 92.000,- kroner i lommepenger. Dette er resultatet etter at det tidligere i år ble kjent at britiske politikere hadde såkalte frynsegoder, som ikke tålte dagens lys.

Det er et demokratisk problem at ordninger, som er til for å kompensere for økonomiske tap, er reine sugerør ned i en statskasse, for den gruppen som skal røkte statsfinansene. Ikke bare bestemmer de over den enkelte borgers ve og vel, herunder skatter og avgifter. De bestemmer over lover og regler, også. De skal være våre ombudsmenn og – kvinner for en bedre verden, på veien til et bedre og mer sivilisert samfunn. Dette er eksemplets makt på at tøylene ikke er stramme nok i Storbritannia.

En ting får være at ordninger, som kanskje en gang i tiden hadde en berettigelse, blir sjaltet ut av systemet i dag. Noe annet er å lage et system, som framstår som enda bedre enn de tidligere kritiserte ordningene. Da snakker vi om at politikerne ikke forstår sin egen plass i sosio-økonomisk forstand.

De fleste vestlige demokratier sliter med bristende oppslutning. Misnøyen er høyere i dag, enn på mange år, nettopp fordi store grupper opplever trangere økonomi pga finanskrisa. Misunnelse er minst en like sterk drivkraft som elskovstrangen. I saker som denne får den fritt utløp.

Vår forakt for politikere er stigende, når de selv ikke ser seg selv i en bredere sammenheng, men så å si tuter fram som de stevner – og ved en hver kritikk hevder at et hvert folk får de politkere de har fortjent ved valg.

Ja, politikerne er vårt eget ormebol, dersom vi holder oss til de misnøydes retorikk. Men dersom ingen tar lærdom av tidligere tiders uvett, så vil misnøyen bare stige. En dag kan demokratiets forsvarere være færre enn de som mistror de politiske systemene. Da får vi en horde uten skrupler. Vi får pseudo-politikere, som hevder de vil folkets og flertallets beste, og som vil ta tilbake det demokrati som er “tapt”. Denne typen argumenter begynner å ta form i de fleste land i Europa. Og denne politiske humusen har rike vilkår i vår tid.

Grunnen til at det er viktig å advare mot uvettig bruk av offentlige midler, er undergravende for oss alle. Skatter og avgifter er til for å finansiere en sivil rettsstat bygd på lover og regler, ikke et konglomerat av ordninger til berikelse av folkevalgte politkere, eller til begunstigelse av utpekte grupper. Politisk arbeid er kanskje et karrieresteg, men bør aldri bli et argument til økonomisk berikelse. Da har politkken spilt fallitt. Jo flere brudd på edruelighet i dag, desto styggere kan framtiden og reaksjonene bli.

Diettpenger er en godtgjørelse for økonomiske tap, dersom en må oppholde seg hjemmefra. En uvettig ordning straffer seg alltid. Vi har sett at slike ordninger er under press, med rette. La det derfor også være sunn skepsis mot enhver ordning, men aldri slik at det er politikkens navn og rykte som blir skadelidende. Det taper vi alle på.

Misnøye var Adolf Hitlers fremste motor i veien til politisk makt og herredømme i Tyskland i 1930-årene. Det er et eksempel som bør vekke ettertanke. Vi vil ikke ha det slik at politikernes bevilgninger til egen utøvelse av politikk blir viktigere enn den politikken de vedtar.

Finn en nøytral instans, som kan lage et system for diett og godtgjørelser. Da blir det minimalt med spetakkel, og desto mindre å misunne politikerne. I tillegg får politikerne tilbake den jobben de er satt til å bestyre: Politikk!