Ut på tur, lite lur

Sommerens snakkis i Tyskland er helseminister Ulla Schmidt. Hun har vært på sommerferie i Spania, hvilket ikke alle har gjort i år, hvis vi skal stole på pressemeldinger her til lands. Uansett, Ulla har tulla, hun tok med seg tjenestebilen dit. Og det skulle hun selvsagt ikke gjort, i utgangspunktet.

På veien skjedde det som ikke burde skje. Bilen ble stjålet. Nå er det politisk skandale i sommervarme Tyskland. Da ble det fart i tyskerne, slik det også pirrer misunnelsen til siste trevl i Norge.

I vårt hjemlige klima har samferdelsminister Liv Signe Navarsete kanskje tangert en liknende storm, da hun på tjenestereise på Vesslandet, hadde en sjåfor med en tung labb på gasspedalen. Den ellers forsiktige Navarsete kjørte i racerfart i et område lite til felles med Nürburgring i Tyskland. Ulykksalig nok kjørte norsk presse bak, i samme rakettfart, og påtalte hendelsen. Sjåføren fikk forelegg, for å ha kjørt i 110km/t i 80-sonen. Navarsete fikk en politisk skrape i lakken, som det heter. Pressen fikk ingen forelegg.

Det er valgår i år i Tyskland. Det blåser en flau bris også der, slik valgkampen i Norge har dreid seg om store ord om småtterier og små menns store idioti. Felles for Tyskland og Norge er at i begge land ble det etablert en høyst uvanlig regjering etter forrige valg i 2005.

Her på berget har harmen stort sett handlet om det umoralske i at Det norske Arbeiderparti (Ap) gikk til sengs med Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet. Til tross for at Regjeringen har Jens Stoltenberg (Ap) som statsminister og leder, omtales gjerne den rødgrønne regjeringen for Kristin Halvorsen & Co. Alt for å uttrykke hvor forkastelig dagens regjering er, naturligvis.

I Tyskland sitter kristligdemokraten Angela Merkel (CDU) like utrygt som Jens Stoltenberg. Der har til overmål Det tyske soialdemo-kratiske partiet (SPD) krøpet til køys med kristligdemokratene (CDU) og en kristen-sosial union (CSU). I Tysklands tilfelle ville dette betydd at Dagfinn Høybråten og Jens Stoltenberg fant tonen sammen, her hjemme!

Den pikante saken i Tyskland kan sammenliknes med at helseminister Bjarne Håkon Hanssen dro på sommerferie til Nordkapp, med sjåfør og full diett. Schmidt representerer SPD i Merkels regjering, og innehar samme stilling som Pølse-Hanssen..

Nå har jo nettopp diettpenger vært en liten agurk i nyhetene i sommer, men ikke slik som i Tyskland. I Norge setter vi ned utvalg. I Tyskand avholdes referendum i samtlige aviser. Spørsmålet er om Ulla Schmidt bør gå straks, la nåde gå for rett og bli kastet etter valget, eller bli sittende? Det sannsynlige utfallet er i Tyskland som i Norge. HUN MÅ GÅ! – i følge avisenes uformelle avstemninger.

Ulla Schmidt har gjort det hun ikke burde gjort. Hun gikk i forsvar. Hun sa at tjenestebilen faktisk ble brukt til representasjon, selv om hun også var på ferie. Slikt bør være pinlig nøyaktig. Alle som Schmidt sier at hun snakket med, de kan ikke huske at hun vært der. Da ligger du tynnere an, enn om du hadde sagt at dette burde ikke skje, og lagt 10.000€ på bordet (Bild-Zeitungs regnestykke).

Nå blir det Kanossagang hele veien til hun blir vraket. I tillegg skal det være et utall møter, der Ulla Schmidt må stå til ansvar overfor velgerne, dersom SPD lar henne drive politisk møtevirksomhet etter dette. Eller at Merkel gjør vendereis fra sitt sommer-Tyrol, og ommmøblerer regjeringen, hvilket er usannsynlig – med tanke på at valget avholdes om knappe to måneder.

Det forbløffende er imidlertid det samme, hver bidige gang, uansett hvor det skjer i verden. Det er at folk forsøker seg med en pinlig tynn forklaring, i stedet for en full tilståelse med en gang. Hvor klokt er det å juge om ting det er lett å sjekke? Dette pirrer meg mer enn de småligheter som politikere ofte blir avslørt for. De må da for svingende skjønne at å trekke slikt i langdrag, det er å legge stein til byrden. Ikke bare har man gjort noe dumt. En prøver å juge, også. Da er det alltid game over.

Det er bare i latinske land at svik nesten er en del av rettspleien. Dagbladet skrev på papir på søndag at Silvio Berlusconis sommereventyr og eskapader er lommerusk i den politiske diskursen i Italia. Alle tror at han er god på bunnen, og at Italia trenger en sterk og karismatisk leder. Det spiller mindre rolle at han juger så det renner, til og med – helt inntil han forsnakket seg om noen antikke graver på hans sommer-residens på Sardinia. Det viser seg at det er gravkamre etter fønikerne. Da ble det alvor, også i Italia. Historie er ikke tull og tilgivelige eskapader, det er lovbrudd. Slikt kan gå ut over Italias renomme som sivilisasjonens vugge, ved siden av grekerne.

Det eneste vi mangler nå, det er en feminist som sier at dette aldri ville skjedd med en mann. Kanskje det, men Ulla Schmidts politiske karriere – den er grunnleggende over.