Reven rasker over isen

TV"2 har gjort livet enklere for oss som slett ikke vet helt sikkert hva vi skal gjøre 14. september i år. Når da, sier du? Ja, det er ikke alle som er brennsikre på at den dagen er viktig, selv om du ikke er en hyppig kunde på Vinmonopolet. Det er valgår i år. Dette er valgdagen. For ordens skyld: Polet er stengt på valgdagen.

TV2 har altså gjort dette som vi egentlig har tørstet etter hele livet. De har satt opp en tjeneste for oss, som heter Partitesten. Her kan du fritt og enkelt plotte inn dine svar, i forhold til brennaktuelle saker, og få et kjapt svar på politisk hjemstavn.

Jeg fikk et svar jeg ikke var tilfreds med, egentlig. Men jeg fikk et svar jeg fryktet. Jeg ble AP-velger, altså at jeg bør stemme på Det norske Arbeiderparti (Ap). Det er her mine svar gjør meg svar skyldig, helt enkelt.

Jeg har hatt en uggen følelse lenge. Det har toppet seg ved en rekke vesentlige saker under den lange marsjen for den rødgrønne regjeringen. Regjeringen har vært så splittet og så delt at det har gjort vondt for svært mange. Vondest har det vært for den borgerlige fløyen. De evner ikke å kjekle seg ferdig, seg i mellom, til å bli enige om stort annet enn at det er en katatstrofe med Kristin Halvorsen som finansminister i Regjeringen.

Vondest har det vært å være velger i staten Norge. Vi bestemmer oss etter tunge overveielser, slik at vi skal få et best mulig representativt demokrati. Jeg tilhører dem som kanskje tar dette alvorligst og tyngst. Jeg vil så gjerne skjønne at jeg har gjort noe viktig, og at min stemme var med på å gi oss politikere med ansvar og teft for den store oppgaven. Det har bare ikke virket slik, når jeg har sittet og fulgt den politiske debatten. Og i den perioden, som vi har bak oss, har vært absolutt tyngst. Det skyldes at for første gang har jeg selv vært i regjering. Det har ikke manglet på syrlige kommentarer, i så måte.

Det er ikke umiddelbart enkelt å skjønne dette. Dersom en er opptatt av makt og herredømme, og vil ha ei hånd på rattet, så stemmer en selvsagt på de kreftene som raskest får tak i rattet. Det ville i min tid vært enten Høyre eller Ap. Begge har sittet med makten i store deler av mitt voksne liv, dog med visse koalisjonsregjeringer på borgerlig side jeg aldri har stemt på. Og når det gjelder Ap, så har jeg hatt mine genuine innsigelser mot å stemme på det partiet. Jeg har likevel fått høre mer enn en gang at jeg burde stemt på nettopp det partiet.

Stortingsvalget 2009 vil endre alt dette, tror også jeg. Nå har så godt som alle partier, med et soleklart unntak for Kina-kommunistene,  de såkalte ml’erne  i Rødt, ikke prøvd seg i regjering. Det har vært et svare leven med Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp) i parhest med Ap, altså den sittende regjering, Den rødgrønne. Det eneste partiet, som alltid har vært holdt utenfor regjeringskontorene, er Fremskrittspartiet (FrP). Ingen har tatt dem riktig på alvor, før nå.

FrP har vært norsk politikks problembarn par excellence. Faktisk er en av partiets fremste parlamentariske meritter at de pælmet en borgerlig samarbeidsregjering, og ga oss en Ap-regjering i 1986. Saken var en direkte skatt, den såkalte bensinavgiften, som Regjeringen Willoch ville innføre. Dette var FrPs ukronte konge, Carl Ivar Hagen, dundrende uenig i. Willoch stiite kabinettspørsmål, fikk ikke flertall pga FrP, og gikk på dagen. Statsminister Gro Harlem Brundtlands andre regjering var et faktum. Avgiften ble vedtatt den, litt forsinket.

Dagsavisen skriver på samme dag, som jeg tok partitesten, om at vi kanskje er på vei til et to-partisystem - ikke ulikt det de har i Storbritannia med Labour og Toryene.  Begrunnelsen er at Høyre sliter mens Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF) er kanskje på vei ut av Stortinget. Det definitivt største partiet på borgerlig side er FrP. Samtidig kan det også hende at SV og Sp blir så små at de på sikt kan falle under sperregrensen. Da står vi igjen med, slik Dagsavisen skriver og Jens Stoltenberg sier, ved samme skillevei som i 1981.

Vi tilhører samme generasjon. Det var vel vårt første valg av stortingsrepresentanter, både for statsministeren og meg. Ja, for finansminister Kristin Halvorsen, også! Vi er de voksne i dagens Norge mens våre foreldre er blitt seniorer. Og vi sitter i samme seige sirupen som ved inngangen til våre politiske liv. Forskjellene i dag er at jeg kan ikke ri to hester samtidig lenger. Dette viste partitesten på TV2s nettsider.

Problemet er imidlertid at Ap i Oppland er stort sett det samme som ved Stortingsvalget 1981. Faktisk er dette mitt største problem at de kandidatene som stiller for Oppland, er folk jeg faktisk ikke vil stemme på.

Det var annerledes da jeg bodde i Oslo. Problemet der, det var at jeg var student med varig bostedsadresse i Oppland helt fram til 1992. Altså stemte jeg på partiet til de kandidatene jeg ville valgt i Oslo, som regel. Det var først i 1993 at jeg stemt på kandidater i Oslo, i min egen by. Og som regel har jeg bare stemt på ett parti, hele livet.

Jeg følte meg slett ikke alene, der dølene satt og diskuterte gjennom 1980-tallet, og avga stemmer til kandidater vi ikke ville stemt på. Problemet sitter vi igjen med i dag. Vår valghandling hadde en lei slagside. Vi sementerte et politisk klima vi ikke var en del av. For min del ble flyttingen tilbake til Lillehammer og Oppland ubekvem, for hvem skulle jeg stemme på? Jeg stemte med hjertet, og ikke etter hodet. Igjen. Men sørget med dette for at vi fikk en flertallsregjering, og at SV gikk i regjering.

Ved dette valget står vi ved et veiskille, dersom forandringens vind feier gjennom regjeringskontorene. Vi har samme dilemma som i 1981, der svært mange stemmer for forandring, for forandringens egen skyld. Folk er trøtte av en politisk dagsorden, som mer har karakter av revirmarkering og/eller brønnpissing, enn av reelle poltiske valg. Når landet fikk en flertallsregjering i 2005, som førte til tidenes politisk huskestue, så føler mange at da er det eneste relle alternativet FrP. Folk vil ha en regjering som bestemmer fullt ut uten spetakkel, og som lar oss få ha Dagsrevyen i fred for politisk surr og kjekling. Slikt gjør seg bedre på radio, forresten.

Partitesten forteller meg at logisk sett bør jeg stemme på Ap. Hva så med hjertet? Jeg vet ikke. Og der står saken. Slik den er for svært mange.

Jeg har ikke tall på hvor mange som har forsøkt å få meg til å bruke hodet. De fleste forslagstillerne vil ha meg til å stemme på FrP. Den saken er klar. Det er politisk selvmord. Men hva så med det øvrige? Dette er ikke like klart. Men jeg frykter at mange i min situasjon sitter på gjerdet.

Velgerne sitter bedre på gjerdet enn på mange år. De vil ikke stemme på Ap, og de vil slett ikke stemme på FrP. Da kan en sitte hjemme fordi det er ensbetydende med en stemme til de største partiene. Hvis en derimot stemmer med hjertet på et mindre parti, kan denne stemmen vippe i feil retning. I sum er dette velgerne til Venstre og KrF, som sliter mest med det dilemmaet.

Snart er ferien over. Da kan det hende at valgkampen får et alvorligere preg enn FrPs roadmovie har gitt oss til nå. Eskapister som meg kan kanskje få et alternativ. Mye tyder på at jeg stemmer med hodet i år. Da blir det, slik en måling viste i går, et solid byks for Aps oppslutning. Jens Stoltenberg har evig rett, når han på AUFs sommerleir sa at valgets største utfordring er sofaen, ikke FrP.

Paradoksalt nok kan utspillet til Stein Erik Hagen, der han fortalte at hans barn og 90% av formuen har landet i Sveits, være en katalysator i befolkningen. Så lenge de borgerlige kan pakke inn sine skattekutt i ulne vendinger, med lite konkret over hvilke lettelser og kutt i skattene de snakker om, er det et lett spill. Men når en av verdens 200 rikeste menn sier at det er for kostabart å være rik i Norge, da steiler befolkningen umiddelbart. Vi vet at det koster å være rik. Skatten vår blir ikke lavere, og har aldri blitt lavere heller, selv etter at borgerlige regjeringer har gitt oss lettelser i milliardklassen. Ikke kan vi flytte til Sveits, heller.

Hvis Hagens mening var å få formueskatten inn på den politiske dagsorden, så valgte han ikke publikum med omhu. Han sutrer nok en gang over å bli hudflettet, snarere enn å holde kjeft. For hver gang Hagen åpner kjeften, så kan Ap i prinsippet gni seg i hendene. De har verdens beste kort på hånden: Velferdsstaten. Den koster blod, svette og tårer. Den gir mye blod, svette og tårer. Og den løsningen, som Stein Erik Hagen snakker om, er nattvekterstaten. Noe slikt vil vi i Norge slett ikke ha. Seniorer i Norge husker alt for godt til det.

I tillegg har Hagen verdens dårligste kort, når han snakker om betingelsene for å være eier og gründer i Norge i dag. Det siste året har staten pumpet milliarder inn i finanssektoren pga finanskrisen. Nødvendige bevilgninger som helt sikkert har vært til Hagens fordel, også. De borgerlige partiene har kun snakket om skattekutt i finanskirsens kjølvann.

Skattekutt gir ingen gevinst i samfunnsregnskapet. Det gir kanskje noen kroner mer i lommeboka, der og da, for eierne. Men ikke noe samfunn er tuftet på innskudd i banken. Penger spart, er ikke nødvendigvis penger tjent, dersom konkursen truer pga manglende finansiering for bedriften hvis eieren ikke vil ta av sine spare-penger. Skatt er samfunnets sparing. Statsbudsjett er samfunnets investering, ikke nødvendigvis bare utgifter. Misforhold mellom disse gir dårlige resultater, uansett. Jeg trodde at en investor som Hagen skjønte nettopp dette.

Høyres Jan Tore Sanner forsøkte så godt han kunne å skyve de små og mellomstore bedriftene foran seg på Dagsrevyen i går. Han ble parret med finansminister Kristin Halvorsen. SV-lederen tok Sanner ved nesen, og folket fikk det svaret som Hagen ikke vil ha: Spleiselaget gjelder alle. Formuesskatten har enten falt bort eller blitt redusert for en million skatteytere i Norge under den rødgrønne regjeringen. Slikt svir. Og det var en sann svir.

Hver den som satt foran TV i går kveld, visste nøyaktig hvor mye skatten tynger i prosenter. Den er slett ikke på 1,1%, som er den høyeste prosentsatsen for formuesbeskatning. 

I tillegg ble det ikke korrigert for en vesentlig diskusjon ute i Europa, når det hevdes at det er kun i Norge at vi har så høye skatter på formue. Jeg mener bestemt at flere land diskuterer beskatning av formuer fordi budsjettunderskudddene må hentes inn.

Det er nemlig slik at ikke siden 2. verdenskrig har gjeldsbyrden vært større blant de europeiske statene. Finanskrisen har ført til den heftigste pengebruken for å redde finanssektoren og de rikeste. Disse pengene er lånt, og må hentes inn med skatter. EUs finanspolitikk krever forresten at budsjettunderskuddene ikke kan overstige 3% av BNP i det enkelte land. Dette kan  svi ekstra sterkt i år med resesjon. Da må skatteskruen skjerpes.

Næringslivet må ha konkurransedyktige vilkår, hevder de borgerlige. Dette kan fort bli til at det er best å skatte til Norge. Paradoksalt nok.