Borte bra, Norge best

Dette kunne vært inngangen til panegyrikk over det norske fotballlandslaget, som vant en kamp for første gang på hjemmebane i dette årtusenet. Vel, nå er det nevnt. Mer presserende finner jeg en pågående rettssak i Kongo.

To nordmenn har sittet fengslet siden 5. mai 2009, siktet for mord på sin egen sjåfør, i en av verdens mest konfliktfylte områder. Det er eneste grunn til at området har opplevd massive konflikter: Det vestlige samfunns jag på profitt, og jakten på mineraler. Drapet skal ha skjedd i grenseområdene mellom Den demokratiske republikken Kongo, Uganda, Rwanda og Burundi. Allerede her skjønner de fleste at minst en stor konflikt fikk betydning for dette området: Rwanda.

Hutuenes massive nedslakting av tutsier i 1994 er kanskje en av de verste folkemord i moderne tid. I løpet av en sommer ble anslagsvis 800.000 til én million tutsier regelrett sablet ned i Rwanda mens verdens øyne var rettet mot borgerkrigen i Bosnia. Konflikten er filmatisert med Don Cheadle (han som sprenger i Ocean-filmene) i hovedrollen, i filmen Hotell Rwanda (2004).

Alle kilder peker på denne konflikten som den ferskeste årsaken til urolighetene i Kongo. Hutu-militsen rømte i hopetall til Kivu-området. Samtidig var staten Kongo destabilisert etter en rekke borgerkriger på 1990-tallet. En svak stat ble dels etablert med en hær sammensatt av opprørere, hutu-milits i eksil, leiesoldater, osv. Litterært kan noe av den klaustrofobiske situasjonen for lokalbefolkningen oppleves i John le Carrés bok Den gode tolk (2006).

Kongo og Kivu er en krutt-tønne i utgangspunktet, der de stridende partene har finansiert sine opprør med inngåtte avtaler om utvinning av mineraler med vestlige firmaer. Det er altså jaget etter profitt som styrer. Filmen Blood Diamond (2006) formidler noe av dette. Og i følge en reportasje på NRK Dagsrevyen kan dette kan ha en potent forklaring i rettsdramaet, som foregår nettopp nå i Kisangani.

Skyld og uskyld er det vanskelig å ta stilling til i denne rettssaken. Men det har vært reportasjer om betydelige mangler ved rettssystemet, betydelige anklager om korrupsjon, rot med beviser og vitner, m.m. Nordmennenes advokat hevder til og med til Dagbladet  at de kongolesiske myndighetene har obdusert feil mann, og at sjåføren sågar er i live.

I dag ble fangene ført gjennom byen, nesten som klippet ut av et middelaldersk drama. Det er både trist og nedslående å se slikt, for en som er vant til norske forhold. Gadd vite hvilke tanker som romsterte i hodet på de to nordmennene mens de ble paradert gjennom gatene?

Her er vi ved kjernen i min betraktning. Det er lett å glemme hvor vi kommer fra. Aldri opplever man sterkere hvem en er, enn når man er i land med en annen historie og tradisjon enn i Norge. Ja, den vestlige verden, for den del, ettersom det i år er kun 20 år siden Berlinmurens fall. Eller da Europa så hva som skjedde etter at Jugoslavia kollapset. Demokrati og rettsstat er blitt vår felles histories viktigste argumenter. Lærdommen må være at det er en skjør overgang mellom fred og ufred, mellom demokrati og diktatur, tilfeldig rettshåndhevelse og rettsstat.

Vi tar dette som en selvfølgelig del av vår hverdag. Gang på gang får vi reportasjer om nordmenn som havner i fengsel i utlandet. Det første de klager på, er soningsforholdene. Så kommer den ene overraskelsen og/eller skuffelsen etter den andre. Det siste året har en nordmann vært fengslet i Colombia, der Dagbladet forteller om soningsforholdene i La Modelo-fengselet i Bogota. Det sies at fengselet i Kisangani er enda verre, dersom en gradering av slikt er mulig.

Et lyspunkt er det, dersom de to nordmennene blir dømt i Kongo at de kan få sone i Norge. Dette forteller Aftenposten i dag. Det pekes på at Norge har et godt forhold til Kongo, og at de dømte derfor raskt kan utvises. For min egen del skjønner jeg ikke annet enn at det må være lønnsomt for Kongo. Men igjen er det jo et poeng at nordmennene kan bli idømt dødsstraff, dersom de blir kjent skyldige. Selv dette er middelaldersk rettspraksis for oss i Norge, til tross for at dødsstraff her til lands ble praktisert så seint som i 1876, jfr. Wikipedia.

I den pågående valgkampen hevder Fremskrittspartiet at vi så å si lever i rettsløse tilstander, med henblikk på samfunnets slappe 15% oppklaring av vinningsforbrytelser, presentert på en pressekonferanse i går. Det kan så være at vi kunne hatt et mer effektivt politi, m.m. Men det må da være et gledens tegn at vi ikke har det slik som i Kongo, hvor man paraderer fanger i gatene? Eller der rettsvernet står svakt???

Det er blitt en utbredt oppfatning at vi er for slappe mot de kriminelle i Norge. Jeg skal ikke si at det forholder seg motsatt, men jeg er dypt uenig i at strafferett utelukkende skal være en hevn med umenneskelig straff. Jeg mener at mye kriminalitet kunne vært unngått. Ingen med viten og vilje ønsker seg egentlig et liv som kriminell. Selv ikke i de tilfeller der kriminaliteten er terror og politisk motivert, er hensikten å være kriminell, men å endre samfunnet. Derfor er jeg nedslått over at så å si alle politiske miljøer vil skjerpe straffenivået og behandle fanger strengere enn andre i samfunnet.

I det siste er rumenere havnet i offentlighetens lys. Ikke minst etter at det denne uken ble kjent at de rumenere som blir siktet og dømt i Norge, returnerer til ny kriminalitet med falsk identitet kort tid etter de er hjemkommet i Romania.

Alle omtaler dette som kriminalitet. Ja, det er så, i våre øyne. Men det er også et godt eksempel på at fattigdom er årsaken til elendigheten. Vi er steinrike, målt i forhold til store deler av verden. Vi lever i et land med en slik utstrakt fred og harmoni at jeg rystes mer av den politiske retorikken som vil ha oss til å bli hevngjerrige og smålige. Og som vil behandle andre mennesker, enn de som har norsk statsborgerskap, som udyr. Det er uverdig i en rettsstat.

Kroneksemplet på at vi har det annerledes og bedre, det ser vi i Kisangani i dag. Måtte Siv Jensen også en dag skjønne dette at man høster slik man sår. Dersom vi utelukkende straffer for å straffe, da får vi individer som ikke vet om at det er grønnere på den andre siden av fengselsmuren. Jeg vil reservere meg mot en slik tenkning. Det er mange fanger som hevder at det er først  i fengsel de lærer å bli kriminelle, sågar vanekriminelle.