Dagbladet melder på nett at det såkalte norsk Oljefondet, eller Statens Pensjon-Utland, er på så å si 2,4 milliarder kroner. Det er opp omtrent 400 millioner på et halvår, etter at fondet meldte et betydelig tap i sine porteføljer i vinter. Jeg tror porteføljen var ned omtrent 600 millioner, på et tidspunkt. Så absurd og abrupt er aksjehandel, der Oljefondet kan ha skutt gullfuglen i finanskrisen kjølvann. Det var sinnsvakt billige aksjer i hele fjor høst og vinter.
Da tapene ble presentert, skrek en samlet opposisjon opp om hvor hodeløst det var å bruke vår felles oljeformue på aksjer. Ikke en eneste av dem, som for øvrig er svært opptatt av næringsliv og penger, sa at Oljefondet kunne tjene godt på et børskrakk også. Det gjorde paradoksalt en sosialistisk finansminister, Kristin Halvorsen.
Fremst blant kritikerne sto Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, som hevdet at vi kunne ha brukt pengene langt bedre ved å ruste opp her hjemme. Det er vanskelig å si seg enig, all den tid vi kjører på veier som er lite disponert for dagens trafikkmasse. Eller at alle offentlige bygg sliter med et betydelig rehabiliteringsbehov i milliardklassen, der malingen flasser av kirker, skolevinduer er råtne og trekkfulle, osv. Eller at vi kunne brukt flere midler på ansette “varme hender” i alle omsorgsektorer.
Det er en ulykke å være så rike som vi er i Norge. Vi kunne faktisk ha løst alle oppgaver i en fei. Det paradoksale er imidlertid at jo mer vellykket denne opprustningen eventuelt ville blitt, desto dystrere ville dagene blitt etterpå. Det glitrende eksemplet er den internasjonale finanskrisen. Eller alle krisers mor: Krakket på Wall Street i 1929.
I går gikk det en dokumentar på NRK1 om nettopp dette krakket på Wall Street. Skjebnedagen 24. oktober 1929, en torsdag, har vært skrekkeksemplet på hvordan en ekspansiv økonomisk politikk kan utløse en økonomisk krise, som kan true en stats eksistens. Det ble en lysende historietime for meg, men frykter at alt for mange lar slikt blafre forbi uten ettertanke., spesielt de som driver valgkamp i dag.
Det er uunngåelig slik at alle partier har betydelig sparekapital til å finansiere sine valgløfter i år. Spørsmålet er bare om kapitalen kun går til forbruk, eller om den benyttes med handlingsregelen Stortinget selv har pålagt seg? Det vil si at statsbudsjettets underskudd aldri kan finaniseres med mer enn 4% av avkastningen på Oljefondet. Det eventyrlige i at vi i Norge kan gjøre opp et statsbudsjett uten ei krone i underskudd, det er ikke bare fantastisk – det er helt eventyrlig i dagens verdensøkonomi. Alle EU-stater har i løpet av kort tid en større utenlandsgjeld enn de forholdsmessig hadde ved utgangen av 2. verdenskrig i 1945. Når det gjelder USA er bildet enda dystrere.
Meningsmålingene peker i retning av et regjeringsskifte etter valget 14. september i år. Det får så være. Dette er demokratiets pris at noen får flest stemmer, og således vinner valget. Det som er mindre tydelig, er hvordan denne såkalte opposisjonen skal kunne styre landet, når dette er så ulike aktører som Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti? Jeg har mine tvil. Og jeg har mine erfaringer med Høyre og Fremskrittspartiet ved rattet, etter å ha bodd i Oslo i mer enn 20 år. Der er vanstyret så grunnleggende at det snarere er et mirakel at dette ikke får konsekvenser for partienes oppslutning.
Jeg vet at vi har lite å glede oss til etter valget. Men inntil siste stemme er talt opp, håper jeg at statsministeren etter valget ikke heter Siv Jensen. Jeg håper altså på Jens. Og stemmer som jeg alltid har gjort. I år er det 28 år siden første gang. Også den gangen skyllet høyrebølgen over landet. Fasit var en gigantisk krise i det norke bankvesenet.
Paradokset på 1980-tallet, er det samme paradokset i dag, slik paradokset ogå utfoldet seg i kjølvannet av krakket på Wall Street i 1929. Man hevdet at husholdningenes inntekter gjennom skattelettelser, slik president Coolidge formulerte dette, så ville staten og samfunnet høste fortjeneste av dette. Det motsatte skjedde. Likevel hevder de borgerlige partiene at skattelette er eneste trylleformular som virker i krisetider.
Så får vi se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar