Høflighetsfrasens endelikt

Janne Haaland Matlary oier seg i Aftenposten idag. Hun mener det store problemet med oss nordmenn i dag, er en utbredt uhøflighet. Mon det?

Det er mulig at vi er uhøflige og brautende i Norge. Det er Haaland Matlarys påstand, og jeg har ingen empiri til å underbygge et argument for eller imot. Hun peker imidlertid på relativismen som det store problemet for at vi nettopp er uhøflige. Da må jeg melde pass.

Relativisme – gjerne parret med ordet kultur foran – er blitt den nye syndens pøl. Og Haaland Matlary vet bedre enn de fleste. Hun tilhører Opus Dei, den innerste sirkel i den romersk-katolske kirken – uten at vi skal bli aldeles Dan Brownsk, og se engler og demoner umiddelbart. Men det er et poeng at professoren i statsvitenskap også er særs opptatt av moral og opptuktelse. Og selvsagt en kullsviersk tro på at objektive sannheter er gitt en gang for alle.

Uhøflig høres liksom så jovialt ut, men er det slett ikke. Dersom en leser Haaland Matlary og hvilke tilleggsskavanker en pådrar seg. Blant annet er uhøfligheten roten til at man er mindre forståelsesfull, mangler medfølelse (les: empati, tvi vøre at det ble et ny-ord), osv.

Alt dette er kjente og kjære utlegninger. Vi har hørt dem før. For 40 år siden snakket man om den antiautoritære generasjonen, som datidens syndefall, f.eks. Selv Platon framførte sinnrike utlegninger om hvor håpløst uhøflige noen var i antikkens Hellas. Det er ikke måte på hvor uhøflig samtiden egentlig er.

Det er alltid noe galt med dagen i dag, for slike som Janne Haaland Matlary. De håper på framtiden, tviholder på fortiden, og ser ikke annet enn synd og skam i samtiden. Ja, hun har vært statssekretær for Kristelig Folkeparti (KrF), også.

Det er en ærlig sak å være kristen og moralist. Men det er ingen storartet folkeopplysning at paradiset er tapt. Det står til og med i Bibelen, det!

Derfor må vi gå bak Haaland Matlarys høflighetsfraser og avtvinge teksten mer enn den byr på, blant annet et spørsmål om hvem eller hvilke instanser som skal definere denne høfligheten. Det sier hun lite om, naturlig nok. Det holder med å krafse, sånn at vi alle skal føle oss syndige og skamfulle.

Og nettopp her er det vi kommer til sakens egentlige kjerne. Synd og skam, slik syndefallet i Paradis ble tapt, er det professorale botemiddel på samtidens uorden og kaos. Bare vi har den rette tro, den rette høflighetsfrasen, og den rette kunnskapen og læren i blodet, så er det det håp. Ellers ikke. Og eksemplets makt er Bach versus popmusikk.

For n’te gang er populærmusikken verdens verste oppdragelse. Og legg merke til begrepet: populær! Altså det som er folkets favoritter i øyeblikket, her og nå.

Ja, du leste riktig! Bachs popmusikk, spesialskrevet for den katolske liturgi, er selve auguren i Haaland Matlary jakt på uhøfligheter. Ikke siden Beatles, er dette framført mer fordekt.

Jeg har stor glede av Bachs musikk, for øvrig. Faktisk meget stor glede, til og med. Det var ingen bedre botemidler mot sinne og aggresjon i min ungdom enn å rive av meg Bachs preludier eller invensjoner på pianoet hjemme. Det var på en tid mens Sex Pistols gjorde furore i samtiden.

Men jeg er ingen bachianer. Langt mindre en katolikk. Og jeg mener jeg stort sett er høflig mens andre vil hevde noe ganske annet. Likevel vil jeg reservere meg mot å bli kalt en relativist!

Jürgen Habermas har utlagt det slik at det er minst to forståelser i en hver samtale mellom to mennesker. Hva den ene hører og tenker, er ikke nødvendigvis det den andre mener å forstå, selv om samtalen foregår på samme språk og mellom to likestilte personer. For å forstå et annet menneske, må man kjenne vedkommende godt, eller la samtalen være såpass åpen at det blir klart hva som skiller og binder.

Med stigende uro har jeg sett debatten om dannelse utbre seg, delvis i Aftenpostens spalter. Jeg husker ikke hvem eller hvordan dette kom på bane, men uroet meg mest ved at debatten kanskje ville få slike undertoner som de Janne Haaland Matlary målbærer. Det er valgkamp, og det er viktig at “verdian” kommer på kartet, igjen. Som om vi ble stort klokere av Verdikommisjonen. Joda, det var med Haaland Matlary i regjering, det…

Jeg tror derimot ikke noe på at vi er mer eller mindre høflige i dag enn før. Det vil alltid være et spørsmål om hvem som spør, og hvem som svarer. Derfor må høflighetsfrasene ut av debatter om dannelse.

Haaland Matlary vil derimot restaurere høflighet som et dannelsesideal. Det er en snikislamisering, spør du meg. Mon det er denne typen vulgærargumentasjon professoren har in mente? Da kunne hun i det minste ha skrevet  det, da!