Fortsatt like moro!

Øyefestivalen har strengt tatt ikke en halgammel mann som prio én, når de booker band. I går var det imildertid hele to band jeg kunne tenkt meg å se. Ettersom det ikke ble noen Oslo-tur, ble det heller ikke besøk av Oslo Jazzfestival, heller. Den pågår samtidig som Øyafestivalen. Jeg tror jeg hadde tatt turen til Middelalderparken, likevel. Madness og Datarock hadde blitt for fristende…

Madness var blant bandene i min ungdom som fanget en viss interesse i meg. Egentlig var jeg komplett vaset inn i jazzrock på den tida fordi Sex Pistols var morsomt i fem minutter, inntil jeg ba om ferie. Da hadde en tross alt fått hørt både Pretty Vacant og God Save The Queen.

I tillegg hadde vi jo våre lokale helter i Wanking Boys. Bassisten og jeg tok et par pils i byen, for en uke siden. Han er bosatt i Dabmark, så vi treffes ikke for ofte. Det vil si at faren har vært meget syk, men på bedringens vei, og derfor noen uforutsette turer til pøsregnet i Norge. Det ble en festlig kveld, og jeg har nesten etterskjelv ennå.

Det interessante var at mens vi satt og skravlet, så deiset det ned en yngre sjel. Han hadde vært på fest med vokalisten i Wanking Boys tidligere i sommer. Han kjente igjen bassisten, naturligvis. Og begynte å snakke som om han satt i samme rom som Jimi Hendrix.

Jeg var imidlertid mer en reggae-type fordi Bob Marley herjet stygt på hitlistene på den tida, og er villig til å selge sjela mi for Survival fortsatt.

Madness var rølpebandet med humor og spilleglede som smittet. Dette var ska, noe ganske nytt og veldig inspirerende for mine jevnaldrende. Dette var britisk pop parret med litt eksotiske rytmer, fet horn-rekke og usedvanlig mye moro!

Hvis det var noe annet vi hørte på mens vi festet og moret oss på slutten av 1970- og 1980-tallet, var det vel Little Feat, Frank Zappa og Steve Harley & The Cockney Rebels. Og for ikke å glemme The Kinks!!! Ja, selv Tom Waits hadde meldt seg på Vingnesbrua, for å si det slik. Pluss at på festene kunne Madness skape en viss enighet. Vi krangla kanskje like mye om musikken som at vi hørte på den? Eller at jentene danset til den:-)

Av alle band fra fortida jeg kunne tenkt meg å se, er Madness langt framme i den køa. Pogo og vill festing var like mye en del av min ungdom, som den oppvoksende slekt i dag. Nå ryktes det at festing ikke er like gromt, men pytt! Jeg tipper at stemningen ikke var helt nede i gulvet under konserten. Det vil si jeg hører og ser at konserten burde jeg fått med meg. I vår tid har vi internett, og trøsten er at VG TV har vært på Øyafestivalen for meg. Hele konserten finnes her.

Jeg burde vært i Gamlebyen i går kveld. Bedre nostalgi-tripp har jeg knapt støtt på i år. Helt klart!!!

Det har tross alt vært markering av at Neil Armstrong gikk på månen for nøyaktig førti år siden. I dag er det i tillegg førti år siden Woodstock tok helt av i staten New York i USA. Og til uka er det førsti år siden jeg begynte på skolen. Ai, der gir vi oss!!!