Enda dyrere å være kunde

E24 har intervjuet Gunn Wærsted, toppsjef i Nordea, om framtidens bankvesen etter at finanskrisen er over. Den entydige meningen i det norske bankvesenet er at det blir færre og dyrere å drive bank. Mon det!

Selv vinket jeg farvel til de store i norsk bankvesen i 2004. Da fikk jeg meg konto i Skandiabanken. Det har jeg dels ikke angret på, dels fått unngjelde for.

Den absolutt største fordelen med Skandiabanken er at jeg betaler to hundre og femti kroner for VISA-kortet, som dog er et debet-kort, altså ikke noen hurrakonto med akkumulerte underskudd jeg kan betale inn igjen. Jeg betaler altså ingen begyrer i det hele tatt, hverken i butikk eller minibank i Norge. I utlandet er det samme betingelse som alle andre VISA-kunder.

Ulempen er ikke umiddelbar. Kontoen er for det første ikke tilknyttet  noen konkret filial. Dermed har jeg ingen å snakke direkte med, når det oppstår en eller annen situasjon. En må i internettbankene bli med på kjøtt og flesk, for å si det slik. Og skulle jeg få et akutt behov for et kortsiktig lån, så er den muligheten ikke tilstede med uføretrygd. For alle andre, med en grei inntekt over 300.000 kroner i året, så er det kun et tastetrykk for Norges beste kredittkort. Slikt må, som kjent, brukes med vett og forstand mens jeg slipper tvil og bondeanger, sånn sett.

De store bankene har nok kjent kokurransen. Også de letter på gebyrene, men tar sitt monn igjen i skjulte avgifter. Her om dagen oppdaget jeg at lånet på bilen min, som jeg har i DnB NOR Finans, der er det et månedlig termingebyr på 85,- kroner. Det blir over tusenlappen i året, det. Samtidig er det ikke aller verst rente, slik at det månedlige rentebeløpet er på kr. 275,- (omtrent). Det betyr at jeg månedlig betaler 31% av rentebeløpet i skjulte avgifter til banken. Det er her de fleste bankene finner de store pengene, etter at vi i Noge har gitt banker billige lån (statsstøtte) for å styrke deres egenkapital.

Det er litt trasig å få forhandlet seg ut av dette lånet, når jeg ikke har en filial. Men disse terminbeløpene ville jeg uansett ikke kommet utenom, all den tid det er kun de største bankene igjen på Lillehammer. Fram og tilbake er dermed dobbelt så langt. Det vil si at Toten Sparebank har etablert en filial her. Det samme har en annen aktør, som jeg foreløpig ikke har tatt i nærmere øyesyn. Det er kanskje på tide med litt konkurranse for billånet. Jeg vet ikke.

Men dersom finanskrisen nå fører til en kannibalisme blant de minste bankene, så har kundene lite å glede seg til. De store er størst på kostbare terminbeløp og dyre gebyrer, også. Det vil bety at når det blir dyrere å drive bak, da blir det garantert mye dyrere for kundene.