Mest klok – etterpå!

VG siterer en melding fra NTB om at Venstres leder, Lars Sponheim, diskuterte et mulig samarbeid med Jens Stoltenberg og Det norske Arbeiderpartiet (Ap) uten Sosialistisk Venstreparti (SV), men med Senterpartiet (Sp) i regjering, på den svært så omtalte sykkelturen på Hardangervidda i fjor sommer.

Sponheim fornekter seg ikke, enda han nå er ute av rikspolitikken. Dette ville vært politisk krutt, dersom denne diskusjonen var kjent forut for valgkampen. Da ville Sponheim ha plassert Venstre til venstre for den borgerlige regjeringen, som partiet reelt sett gikk til valg på, i samarbeid med Kristelig Folkeparti (KrF) og Høyre (H), altså det splitta sentrum i norsk politikk.

Det er naturligvis en etterpåklokskap som ville gitt en annen fasit enn den vi sitter med nå, med en fornyet tillit til den rødgrønne regjeringen. Jeg tror også at Stoltenberg må ha hatt store reservasjoner, blant annet en innsigelse om størrelsen på SV forut for valget i år, dersom han skulle blitt med på en slik storkoalisjon.

Slik det er nå sikret SV, i hvert fall her i Hedmark og Oppland, den rødgrønne regjeringen. Både Aksel Hagen (SV) i Oppland og Karin Andersen (SV) tok et mandat fra Ap. Dersom SV ikke hadde stilt sterkere i en rødgrønn regjering, ville heller ikke regjeringen fått disse to mandatene, men faktisk styrket borgerlig side. Og dersom Venstre hadde kommet over sperregrensa, så er det mulig at disse to mandatene hadde gått til nettopp dem.

Etterpåkloksap er fasit mens valgkamp er uforutsigbart. Blant annet har Venstre selv erklært at mange Venstre-stemmer gikk til Ap fordi deres stemmer ellers ville blitt stemmekveg for en regjering med Fremskrittspartiet (FrP). Samtidig har en del Venstre-stemmer potensielt gått til H fordi disse ville gi sin støtte til et borgerlig regjeringsskifte.

Av to onder velger man som kjent det minste. Stemningen i Venstre er vel slik at den rødgrønne regjeringen gir dem et pustehull, i stedet for å slippe trollet ut av esken med FrP, som hadde fått flertall - sammen med de øvrige partiene på borgerlig side.

Denne oppfatningen deles av flere stemmer i de tidligere sentrumspartiene Sp, Venstre og KrF. Dagfinn Høybråten er den som går høyest på banen. Det kan skyldes at også KrF ser hvilken vei Satan sparker, hvis en tenker på at rein merkantilisme og opportunisme i FrP blir styringsdyktig ved neste valg.

Lars Sponheim synliggjør det politiske marerittet i sentrum av norsk politikk, når han så entydig peker på at SV har havnet ved Regjeringens bord. Dette er jo de borgerliges rødeste øye at det partiet de misliker sterkest er inne i varmen. Selv står de på utsiden, og har pinadø havnet i samme lekegrind som FrP.

Det mest interessante er hvordan Lars Sponheim allerede har begynt sin massasje av mediene. Vi kan antakelig vente oss en safitg politisk biografi, tidligst neste år.  Der vil flere enn SV få sitt pass påskrevet. Og i en slik sammenheng blir det særdeles interessant hvordan Erna Solberg blir omtalt, når de begge satt i en koalisjonsregjering 2001-2005, innen de skilte lag ved stortingsvalget i 2005. Hva var det som skjedde, utenom at de regjeringspartene KrF og Venstre gjorde et elendig valg, som slik åpnet for plan B – den statsminister for KrF, Kjell Magne Bondevik, insisterte på at ingen hadde forut for valget, men som materialiserte seg valgnatta i 2005?

Dette spørsmålet samt mere til, det gleder jeg meg til å høre!