Et skritt fram, to tilbake

Aftenposten melder i dag at investorene Ola Mæle og Jens Ulltveit-Moe har ment i et intervju at Lars Sponheims rake rygg mot Fremskrittspartiets (FrP) økonomiske politikk betyr at formueskatten blir uforendret, ved at de borgerlige tapte valget. Sponheim selv langer ut, og påpeker helt konkret at investorene har seg selv å takke.

Ja, Lars Sponheim har rett. De borgerlige gikk knallhardt ut og sa at formueskatten ville fordufte med dem bak rattet. Men støtten de fikk, det var en elite av investorer som har mer enn nok fra før, og som nesten suspekt ville ha oss til å tro at de var utsatt for et regelrett ran i formueskatt med den rødgrønne regjeringen i posisjon. Opposisjonen tapte mye på at nettopp dette ble et poeng, der Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) selv måtte innrømme at deres talloppgaver var feil. NHO bedyret at deres regnefeil ikke hadde vesentlig betydning, eller var bevisst satt opp for å manipulere, slik professor Terje Hansen ved Norges Handelshøyskole hevdet, med tall og faka i et radio-intervju i NRK P1.

Sponheim parerer i ettertid med denne kraftsalven i Dagens Næringsliv (DN):

- En del av de der folkene har helt usminket gått ut og sagt at man skal ha et regjeringsskifte for ett formål: Å bli kvitt formuesskatten. De har ødelagt vanvittig mye mer enn de er klar over.

Sponheims resonnement er her presist og meget korrekt. Næringslivet la alle egg i en kurv, når de så ensidig gikk ut med sin støtte til en borgerlig valgseier. Det klokeste hadde vært å få til en debatt om formueskatten i lys av helt andre faktorer enn det usminkede stormløpet for de absolutt rikeste, i forkant av Stortingsvalget 2009. Det er de med midlere inntekt (kr. 500.000+) eller eldre med pensjon og en verdifull eiendom, som taper på at forueskatten denne gangen ble et valg mellom blokkene i politikken. Politikkens jernlov tilsier at slikt gjør man ikke, dersom målet er viktigere enn hvilke parter en hestehandler med.

Slik det er nå, vil formueskatten ikke få noen nevneverdig endring etter Stortingsvalget 2009. Det skyldes at de rødgrønne hevdet at formueskatten var nødvendig, for simpelthen å kunne beskatte de aller rikeste her i landet. Statsminister Jens Stoltenbergs (Ap)berømte poeng om at alle skal delta i “spleiselaget”, har nærmest historisk tyngde. Han ble grundig sufflert av finansminister Kristin Halvorsen (SV). Dagbladet skrev rett før valget at NHO har folket i ryggen, men at den politiske situasjonen hadde skapt en motsetning mellom de rødgrønnes forsvar av en videreføring av formueskatten og de borgerliges skatteløfter.

Selv et lite barn skjønner at formueskatt er skatt på skatt, selv om satsen er meget lav for de med gjennomsnittsinntekter. Derfor hadde debatten om formueskatt fortjent en helt annen kontekst enn et valg for eller imot skattesystemet, og de borgerliges skatteløfter om at 12 milliarder kroner (formueskattens andel i 2008) var et minstemål folk kunne regne med i mindre skatt med dem ved roret.

Lars Sponheim og Venstre startet imidlertid en debatt om lettelser i formueskatt på arbeidende kapital. Dette var Senterpartiet (Sp) meget lydhøre for. Arbeidende kapital for en bonde er selve gården, dens driftsbygninger og maskinparken. Dette er med i beregningen av formueskatten, blant annet. Her var det spore til en bevegelse i den rødgrønne regjeringen, som Sponheim visste å spille på. De borgerlige hadde med FrP umuliggjort en slik debatt fordi de hadde noen rike onkler med et tyngre votum for strategi; deres milliongaver i økonomisk støtte i valgkampen.

Dette så og forsto Venstres velgere. Derfor falt også Venstre under sperregrensen. Potensielle velgere for Venstre, som fryktet at en stemme ville bety at FrP kom i regjering, de gikk til Ap, og stemte på dem. De øvrige som falt ned av gjerdet og ikke stemte Venstre, det var de som ville ha et regjeringskifte – koste hva det koste ville. Og dette var Lars Sponheims kloke resonnement på pressekonferansen i går at ledelsen i Venstre ikke så at dette ville få konsekvsner for partiets utjevningsmandater, dersom partiet falt under sperregrensen. Når så dette skjedde, innså Sponheim at hans tid i partiets ledelse var over.

Formueskatten må vi dermed leve med. Sponheim skal det bli litt vanskeligere å leve uten. Og de rikeste har da vitterlig blitt rikere under den rødgrønne regjering, så den siden er klinkende klar. Slik ble det et skritt fram, og to tilbake i Stortingsvalget 2009.