Framtiden er her: Exit Sponheim

Valget er over for denne gang. Den rødgrønne regjeringen fikk fornyet tillit, noe som ikke har skjedd siden 1993 at en regjering har fått en ny periode. Men Jens Stoltenbergs andre regjering fikk altså et flertall med knappest mulig margin. De rødgrønne tok 86 mandater mens de borgerlig fikk 83 represntanter i det kommende Storting.

Den brutale siden av Stortingsvalget er at Lars Sponheim (V) går av som partileder. Det frodigste partiet på borgerlig side står nakent tilbake. Sponheim var synonymt med Venstre, og han markerte seg raskt som en sosial-liberaler på borgerlig side. Dersom valget hadde vippet i borgerlig retning, hadde også Venstres oppslutning vært et meget alvorlig symptom for en borgerlig politikk i de kommende fire årene. Slik ble det ikke, heldigvis.

Nå vil mange kommentatorer legge vekt på Lars Sponheims uforsonlige linje til Fremskrittspartiet (FrP). Det ser jeg ingen grunn til. Det er en avgrunn, slik Sponheim selv ordla seg i den siste partilederdebatten, mellom Venstres og FrPs politikk – ikke bare i økonomiske spørsmål, men også i forståelsen av politikkens vesen og kultur.

FrPs reaksjon på valgvaken var en direkte skam. Det ble trampeklappet, når Lars Sponheims avgang ble vist på storskjerm i Det norske Teateret i Oslo. Det paradoksale kan ikke bli mer brutalt. Pengene styrer, som kjent, og FrP hadde sikret seg Venstres storstue til valgvake for partiets topper.

Det norske Teaterets stolte historie med Hulda og Arne Garborg i spissen, er på et og samme vis Venstres dualistiske posisjon i norsk politikk og kulturliv. Det var en skam å fryde seg over Sponheims avgang, slik en tidligere FrP-leder og hevngjerrig Carl Ivar Hagen smålig godtet seg over å si “morna, Lars” – som en takk for sist, da de borgerlige tvang Hagen til å akseptere at Kjell Magne Bondeviks andre regjering valgte Thorbjørn Jagland til Stortingspresident i 2001 framfor Hagen selv. Regjeringen hadde makt og mulighet til å gjøre Carl Ivar Hagen til stortingspresident, men valgte Aps leder Thorbjørn Jagland i stedet.

Dette var takk for sist fra Hagen. Han ble godt supplert av dagens FrP-leder Siv Jensen. Valgvakens triumf over å ha slått en av sine egne ned i støvlene, var vel så betegnende for hvorfor borgerlig side sprakk og ikke vant Stortingsvalget 2009. I FrP er man altså mer opptatt av egen suksess, og at en av deres potensielle forbundsfeller ikke kom over sperregrensen. Slik agerer FrP sin egen egoisme, på sitt aller mest eksemplariske. Fra før heter det “skit i Norge, leve Toten”. FrP kan trygt omrksive dette til “skit i Erna og Høyre, lenge leve Siv og FrP”.

Denne valgkampen har vist at det finnes ikke noe borgerlig alternativ uten Venstre og står samlet. Siv Jensens mantra om at det ikke blir en borgerlig regjering uten FrP, kan også sies å være at det finnes ingen borgerlig regjering uten Venstre. Dette er politikkens jernlov etter dette Stortingsvalget.

Det var Jensens uforsonlighet som skremte Venstre-velgere til å stemme på Høyre, for slik å sikre en borgerlig seier. Det foreliggende valgresultatet viser også at potensielle Venstre-velgere ble skremt til å stemme på de rødgrønne, i frykt for at FrP skulle komme i regjering. Og det var de sistnevnte som gikk til venstre, og som stemte på Ap at de rødgrønnes seier ble sikret. De rødgrønne hadde aldri fått et fornyet mandat, om det ikke var for en markant framgang for Ap. SV virker mer blodfattig med fire færre representanter, men Regjeringen ble reddet av at disse ble kompensert med fire flere for Ap, når antallet representanter for Senterpartiet (Sp) ble like mange som ved valget i 2005.

Videre viser dette valgresultatet at folket på mange måter er splittet, og at det ikke finnes et styringsdyktig flertall på borgerlig side. Hva dette får av konsekvenser i det kommende Stortinget, vites ikke. Men en ting er sikkert: borgerlig side er tappet for et menneskelig ansikt med Venstre under sperregrensen. Såpass er klart en natt etter valget.