mandag 7. september 2009

Hvem har betalt?

tvidrett

Aftenposten refererer på nett i dag en sak fra Verdens Gang (VG) om et brev Trond Giske har sendt til idrettstoppene. Årsaken er at NRK Sport har sagt fra seg rettighetene til fotball-VM i Sør-Afrika til neste år fordi tv-kanalen har for mange og dyre arrangementer de må dekke fra før, så som vinter-OL i Vancouver og Eurovision Song Contest (altså Melodi Grand Prix), blant andre argumenter.

Resultatet er at NRK har solgt rettighetene til å vise fotball-VM neste sommer til Viasat. Dette betyr at det kun er seere med parabol, og ikke vanlig riksdekkende TV-seere, som får se kampene neste år. Med mindre man tegner et dyrt abonnement i Riks-TV, som inneholder kanalpakken med TV3 og Viasat4. Merk ar Riks-TV er eid av Telenor, TV2 og NRK…

NRKs sportskommentator Arne Scheie “gråter” sine modige tårer på vegne av sin egen arbeidsgiver og hele fotball-Norge til VG, og sier at det er sterkt beklagelig. Samtidig må hukommelsen, til ellers oppegående sportsfolk i VG være dårlig, for VM i fotball har da gått på betal-TV før. Jeg mener bestemt at i 2002, da fotball-VM gikk i Sør-Korea og Japan, var det eksempelvis Canal Digital som hadde rettigheter til noen av kampene. Sånn sett er det norske folk blitt vant til at store idrettsarrangementer går på andre kanaler enn NRK og TV2, altså allmennkringkastings-TV. Problemet er at NRK selv investerte mye prestisje i at de klarte å kjøpe seg til et nytt fotball-VM i 2010, og som nå ryker.

Det er ingen tragedie lenger at NRK faller for kapitalens krefter. Nordmenn ordner seg, når det røyner på. Det som er beklagelig er dette som Trond Giske muligens vil ha en orden på, og det er et spørsmål om hvem som betaler? Det er formidable summer som sluses ned i idretts-Norge, både gjennom direkte bevilgninger i statsbudsjettet, overskuddet i Norsk Tipping og ved salg av TV-rettigheter. Spesielt innen toppfotball har det nå blitt et skrikende behov om å få kostnadene ned og inntektene opp, etter at det har blitt vanskeligere å hente penger fra sponsorer og idrettens egne velgjørere – les: det norske folk. Eksempelvis fotballklubben Lyn i Oslo sliter med å holde seg unna en konkursbegjæring. Den klubben er ikke alene.

Kommersialiseringen av idretten var en gullgruve så lenge markedet steg og steg. Nå har de fått kjenne de første og harde effektene av sin egen politikk. Likevel mener idretten da at spleiselaget Norge skal trå til med mer penger enn å senke sine egne ambisjoner, eller krav til inntjening.

Nåværende kulturminister Trond Giske har mer enn en gang pekt på at det er et tak for særlig fotballens elleville pengekarusell. Et eller annet sted stopper alle oppadgående kurver, har han mer enn en gang sagt implisitt, og ment at det kanskje er behov for å tukte idrettstoppenes ambisjoner om samfunnets støtte og rause pengegaver. Det samme har han for så vidt også sagt til nikkersadelen innen ski-idretten.

Nå har Giske tatt bladet fra munnen, i følge Aftenposten, og sagt at det kan bli aktuelt å lage lister over hvilke satsninger som riksdekkende TV skal og må få rettighetene til, gjerne med en betydelig lavere rettighetskostnad enn i dag. Det er idretten selv som sitter på nøkkelen, i følge Giske. Og det er idretten selv som må senke sine forventninger til inntekter på senderettighetene, eller senke kostnadene til sine arrangementer. Beste eksempel er selvsagt at Norges Fotballforbund (NFF) vil være med i kampen om å få Europamesterskapet i fotball til Norge i 2016. Lenge før arrangementet er tildelt, snakkes det nå ommilliarder til bygg og infrastruktur, for å sukre pillen og få arrangementet.

Et annet og meget godt eksempel er ski-VM i Oslo 2011. Her har de gått på en økonomisk sprekk på 600 millioner kroner, etter at de gikk inn for å bygge et helt nytt anlegg i Holmenkollen. Det var kamp om å få kulturministerens vilje til å bevilge penger og statsstøtte før arrangementet ble tildelt. I dag står ministeren steilt på at dette pengerotet må de ordne opp i selv.

Dette er noe helt nytt fordi tidligere var det slik at budsjettrammer som sprakk, de ble etterbevilget. Så gjorde idretten opp kassa etterpå, og da var det selvsagt pluss på konto. Slik er det ikke lenger. Dette fikk en bråstopp etter OL på Lillehammer i 1994.

Idretten har åpenbart ikke lært at “det koster å være kar”.  Det verste som kan hende toppidretten er at politikerne dikterer deres inntjeningsevne. Derfor reagereres det såpass kraftig over slike “diktat” fra øverste hold i Kulturdepartementet.

Vi står i tillegg midt oppi en valgkamp, der borgerlig side kan få flertall og kontroll over Kulturdepartementet. Toppfotbalenl og de øverste tillitsvalgte bør imidlertid huske at ingen ting er verre enn et politisk skifte, selv om det i øyeblikket kunne være ønskelig å bli kvitt Trond Giske som kulturminister. Han har vært en aktiv minister i mange av kulturlivets aktiviteter, der han igjen og igjen har stresset at himmelen er ikke noe tak for departementets bevilgninger eller vilje til statsstøtte.

Det dypeste spørsmålet i denne saken er hva vi som skattebetaler er med på å støtte, og som vi i neste omgang må betale mer for å ta del i, enten det nå er økt kringkastingsavgift til NRK, eller det er direkte avgifter til distributører av TV-signalene, les: Viasat og Canal Digital. For uansett hvordan vi stiller opp dette regnestykket, har norske skattebetalere betalt i begge ender. Da må det kunne stilles krav til hvilke arrangementer som skal ha prioritet med lavere kostnader i kjøp og salg av rettigheter.

Mest absurd er dette for Canal Digital. Dette selskapet er eid av Telenor. Det er Norges største aktør på TV-markedet og telefoni, herunder også digitale medier som bredbånd, m.m. Gjennom sitt eierskap i Norges Televisjon, der NRK og TV2 er de øvrige eierne, så ser man at det er en fortetning i TV-markedet i Norge. Dette er i et kapitalistisk henseende ikke sunt.

Rolleforståelse og –blanding er dagens orden, så å si i alle spørsmål. Det er jo blant annet absurd at TV2 fikk tilbudeet om senderettighetene til fotball-VM neste år før Viasat. En skal være rimelig inneforstått med hvem som sier hva til en hver tid, når det i prinsippet egentlig dreier seg om mer penger til selskaper som i dag har fått sine inntekter kraftig redusert, slik som TV2, osv.

Det er egentlig krokodilletårer som felles over at NRK måtte selge seg ut av fotball-VM. Saken var den at de to store aktørene, Canal Digital og TV2 ikke sto beredt til å ta regningen, når kostandskutt i NRK også er blitt dagsorden. Derfor er det at Kulturdepartementet nå vil tukte allmennkringkasterne til å prioritere de fremste og viktigste idrettsarrangementene.

Det er i skrivende stund helt uholdbart at NRK kjempet til seg rettighetene for neste års sending av Eurovision Song Contest fordi Alexander Rybak var så ufattelig uheldig å vinne konkurransen i Moskva i år. Første prøveballong for å dekke inn underskuddet i NRK, var at vi til neste år skulle ha en forhøyet kringkastingsavgift. Dette ble raskt punktert, ikke minst fordi Fremskrittspartiet har bebudet at denne indirekte skatten skal vekk, dersom partiet får regjeringsmakt og tar ministeren i Kulturdepartementet.

Vi får håpe at når stemmene er talt om en uke, og den sittende regjering kanskje får fornyet tillit at Trond Giske henter fram igjen dette brevet han har sendt til idrettens toppfolk. Så får det partiet, som har størst evne til toppfolkenes partnerskap, tukte idretten til å justere seg i forhold til inntekter og satsningsområder. Slik det er i dag, kan dette rett og slett ikke fortsette. Og Giske finner støtte i andre lands politikk på området, slik at det slett ikke blir lett å argumentere seg ut av den siden av saken.

Ingen kommentarer: