Dagbladet skriver på nett i dag at den franske statsministeren, Francois Fillon, mener den europeiske velferden er truet. Det samme gjelder i Norge, når Jens Stoltenberg snakker varmt om den norske velferdsmodellen. Den franske statsministeren representerer det konservative partiet mens Stoltenberg jo representerer h.h.v. Det norske Arbeiderparti (Ap) og den rødgrønne Regjeringen. Her må det sprike i en eller annen retning, der vi trygt kan si at begge har en overordnet politisk sak uten fellestrekk. I Norge er forsvaret av velferdsmodellen et argument for at vi må ha høye skatter og avgifter, til å finansiere modellen. I Frankrike tolkes Fillons utspill som at franske arbeideres tradisjonelt sterke stillingsvern nå er truet.
Både Høyres leder, Erna Solberg, og Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, har kritisert Stoltenberg for å ha tatt ut patent på velferdsmodellen. Merk at det ofte snakkes om velfedssamfunnet, for å gi et skinn av det som velferdsmodell eller velferdsstat kanskje er en riktigere beskrivelse av. Dette betyr en sterk statlig etat som NAV, som historisk sett er blitt det den en gang skulle vært, og som vi i dag diskuterer hvordan vi kan spare på enkelttiltak, for siden å redde hele velferdsmodellen på sikt. Spesifikt er det den borgerlige siden i norsk politikk som diskuterer slike tiltak mens Ap hevder at vi må ha høye skatter og avgifter, nødvendigvis enda høyere skatter og avgifter. Høyre og Fremskrittspartiet (FrP) hevder mest eksplisitt at skatt og avgifter må senkes, dersom vi skal opprettholde velferdsstaten.
Årsaken til at det i norsk politikk går et skille mellom venstresiden og de borgerlige partiene, er altså fiskale avgifter til å finansiere velferden. Mest originale er selvsagt FrPs argumenter for at vi både kan ha en høy velferd og lave skatter/avgifter, nettopp fordi vi i Norge har funnet Ali Babas skattkammer og har dirkete opp låsen. Selv Høyres Erna Solberg innser at det ikke er samsvar mellom FrPs løfter og finansiering. Likevel er det på nære nippet at FrP blir Norges største parti. Siv Jensen hevder endog at FrP er det nye arbeiderpartiet i norsk politikk. Som en parantes var dette Adolf Hitlers argument for sitt parti, NSDAP, det tyske nasjonaldemokratiske partiet i 1932, der han vant valget med 24% av stemmene.
Vender vi blikket mot Frankrike, så har de konservative nøyaktig det samme problem som i Norge. I en økonomi som ikke vokser p.g.a. finanskrisen, øker ikke statens inntekter. Da må høyere offentlige kostnader dekkes inn, på en eller annen måte. Grunnen er at jo flere arbeidsledige, desto høyere utbetalinger av trygder og statlige velferdsytelser.
Svaret er imidlertid likt for Høyre, FrP og de franske konservative. Det er å svekke stillingsvernet, for slik å få større fleksibilitet i yrkeslivet. Årsaken til en slik politikk er at arbeidstakere oppnår rettigheter i faste stillinger, ikke deltidsarbeidere og vikarer. I Norge er det slik at en arbeidstaker ikke kan ka kontrakter med tidsbegrenset ansettelse i mer enn 11 måneder. Dette forbudet vil FrP og Høyre fjerne. Hvordan dette er organisert i Frankrike, er ikke kjent, men også her er det snakk om at næringslivet ikke ønsker seg faste ansatte – nettopp fordi dette utløser plikter og kotsnader for arbeidsgivere.
En sak det har vært lite fokus på i valgkampen i Norge, er at Høyre og FrP begge går inn for at maksimal sykmeldingsperiode skal innskrenkes til 6 måneder, ikke et helt år som i dag, i kommende stortingsperiode. Her oppnås det selvsagt to poeng i en og samme sak. Den ansatte har fått halvert tiden for retten til egen stilling etter sykdom. I tillegg bortfaller statens utgifter til sykmeldte etter 180 dager, ikke 360 som i dag. Det er nesten et dogme i Norge at de sakene det er minst polemikk om, de blir vedtatt. Det skal bli spennende å se et revidert nasjonalbudsjett etter valget, dersom de borgerlige får flertall og tar regjeringsmakt etterpå.
I Tyskland går man som regel mer pragmatisk til verks. Her er det allerede blitt en debatt om hvordan statens finanser skal kunne øke, når det ikke er vekst i den tyske økonomien. Der er svaret naturligvis høyere skatter. Bikkjeslagsmålet handler om hvor skattene skal hentes inn, der bl. a. formuesskatt er et brennhett tema.
I Norge har formuesskatt vært en brannfakkel i valgkampen. Med en borgerlig seier er det overveiende sannsynlig at formues-skatten blir fjernet. Det kan ligge sporer i at også de rødgrønne i noen grad støtter dette fordi Senterpartiet (Sp) har ytret ønsker om lettelser i formuesbeskatningen. Sp er partiet som kan sprenge den politiske enigheten innad i regjering. Sosialistisk Venstreparti (SV) har som kjent i den foregående perioden tatt til orde for høyere skatter, allerede.
Men det er liten tvil om at i Euro-sonen må det høyere skatter og avgifter til, for å demme opp for en betydelig utenlandsgjeld. I skrivende stund er alle landene oppe i en gjeldsgrad som langt overstiger den statene hadde etter den 2. verdenskrig. Denne utenlandsgjelden må før eller siden betjenes, der lavere skatter ikke kan være svaret. Det er her Norge går mot strømmen fordi vi har en egenkapital i Statens pensjonsfond – utland, det såkalte Oljefondet, til å dekke underkuddet i statsbudsjettet. Ingen europeiske stater har liknende.
Det er et åpent spørsmål hvordan det norske samfunnet skal klare seg etter olsjen slutter å smøre statsbudsjettene. Da vil heller ikke skattelette være et svar her til lands, men enn så lenge slipper FrP bilig unna i sine argumenter for lavere skatter og avgifter for de rikeste. Som regelen tilsier, så betaler de midlere og lavere lag av samfunnet omtrent like mye skatt med eller uten FrP, slik vi opplevde at Høyre gjorde nettopp det samme for 28 år siden.
Europa står framfor meget upoplære skatteøkninger og politikk med mye konfliktstoff i seg. Hva som er verst, mellom en tilværelse i Norge eller de mest utviklede statene i Europa, er ikke lett å si. Som regel er smaken antakelig som baken, den er delt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar