Ikke bare trist, nitrist

Dagbladet skriever om drapet på Skreia i natt. Ingen saker er mer nitriste enn drap, som vi mer enn trygt kan karakterisere som varslet – grundig.

Finn Abrahamsen møtte sikteede på Majorstua i denne uka. Han kjente siktede fra før, i sitt arbeid som politi i Oslo. Abrahamsen kan uten tvil sies å ha vært en av de flinkeste og hyggeligste sjefene OSlo har hatt. Flink var han også denne gang. Det samme kan vi ikke si om det som siden skjedde.

Her må noe ha sviktet kapitalt. Abrahamsen varslet gjennom de kanaler han mer enn kjente fra sitt arbeid som politi, inntil han nylig gikk av med pensjon i fjor. Siktede ble så henvist fra fastlegen til Oppland Psykiatriske Sykehus, Reinsvoll. Der ble han ikke karakterisert som syk nok til innleggelse. Resten er historie.

Den egentlig fornærmede i denne saken er avdødes barn, som tragisk nok er drapsmannens barn. Og spørsmålene er ubekvemt flere enn de fattige svar, som vi sitter igjen med, når denne saken har fått sin endelige domsbehandling og straff. Barna vi snakker om derimot, de skal leve med at de ikke har noen mor lenger, og at deres far er skyld i at han ikke har en eneste av sine nærmeste med seg i livet.

Vi får håpe at sakkyndige bøyer seg denne gangen, og ikke skylder på manglende ressurser, rutiner og svikt. Det har vi hørt så mange ganger før, når tikkende psykiatriske voldsutøver ikke får behandling. Jeg kan mer enn fornemme forsvarsadvokatens prosedyre her, der hun vil legge vekt på at siktede var syk, og de facto ble utredet. Likevel skjedde ikke det pip!

Joda, det foreligger kraftig formildende omstendigheter i den siktedes forsvar. Men han er også skyld i at hans barn skal vokse opp uten mor, og med far bak lås og slå. Kanskje finnes det nærstående etterlatte, som kan gi barna et godt hjem, men det er en fattig trøst. Storsamfunnet sviktet i like stor grad som farens drapshandling. Dette er det slett ingen tvil om. Så står vi fattige igjen, med null svar til barna, og med spørsmålene haglende om det judisielle observatoriet som sikkerhetsventil mot nettopp denne typen kriminalitet.

Justisminister Knut Storberget har helt sikkert en tung dag på jobben. Men han er heller ikke rette adresse. Systemet er der. Det kom bare ikke i virksomhet til å redde et menneskeliv, og skåne en psykisk ustabil person for ytterligere problemer hele resten av sitt liv. Gadd vite hva siktede tenker den dagen han eventuelt forstår hva han har begått?

Dette er et nitrist regnskap jeg heldigvis har vært forskånet for. Men jeg vet hvordan det er å være utsatt for denne typen kriminalitet. Det er ikke to parter, der den ene har begått voldshandlingen. Det er like mye en part som har fått voldsepisoden over seg, og som skal leve med den. Jeg har det ikke bekvemt med situasjonen at en psykisk ustabil person forvoldte meg mitt handikap. Jeg ser også et lite innstikk av innsikt om hvilken sorg det må være for den som begår kriminaliteten også. Ingen ting blir slik deet en gang var, etterpå.

Jo, dette er trist. Helt sikkert blir det fryktelig vondt. Da er det virkelig nitrist.