Stolleken

Ikke før har vi avholdt valget til nytt Storting, før det åpner for den fire-årige stolleken. Hvem skal være nest etter Kongen, slik Grunnloven fastsetter, og Stortingets orden krever? Ja, vi snakker selvsagt om selveste Stortingets presidentskap. Det har ført til mye jammer og rabalder før. Det samme kan skje i år.

Det er sedvane at det neststørste partiet, altså det partiet med nest-mest represanter i Stortinget, skal ha vervet. Aftenposten er opptatt av slikt. Folket i mindre grad. Men på Stortinget er det en av de nyvalgte stortingsrepresentantenes første prøvesteiner å bryne seg på i det politiske system, etter at en har overlevd et valg og fått mandatet. Stortingsrestauranten summer sannsynligvis av tisk og hvisk i disse dager, inntil Stortinget konstituerer seg, og velger presidentskap. Det vi i klassens time kalte ordstyrer. Det er vanlig at Regjeringens partier ikke skal være nest etter Kongen i statsstyrelsen fordi det da kan oppstå kalamiteter om doble roller, osv.

Carl Ivar Hagen fra Fremskrittspartiet (FrP) var soleklar kandidat i 2001, men ble vraket av Bondevik II-regjeringen. De borgerlige partiene prøvde seg på en lynfinte om at Hagen selv representerte borgerlig side, og at presidentskapet skulle ledes av Det norske Arbeiderpati (Ap). Slik ble det, men alle visste at Kjell Magne Bondevik og Carl Ivar Hagen var alt annet enn søt musikk i politikken.

Denne gangen blir det ganske sikkert et bikkjeslagsmål. For nå kan ikke Regjeringens triumvirat av Ap, Sosialistisk Venstreparti (SV) og Sentertpartiet (Sp) vri seg unna en kandidat fra FrP. MEn Høyre vil nok prøve seg, for å fremme seg selv og partiets toppkandidat, Per Kristian Foss. Og blir det ikke ham, så må det finnes en moderat og klok kandidat i FrP. Da skal man finsikting til, for at ikke presidentskapet kan bli ledet av en ukultivert lømmel, for å si det litt upent, tross at dette er tankegangen blant de førende parter i kampen om å vinne presidentskapet.

Hvorvidt kampen vil bli ført i det offentlige, får vi bare vente og se? Det skal uansett bli interessant å se hvilke argumenter som vil bli ført om den enkelte kandidat. Men selv innen FrP finnes det en viss demokratisk kultur. Kanskje hele nasjonen kan få seg en veritabel overraskelse!