Journalistikkens magre kår i Russland

Ikke før var skuta “Arctic Sea” frigjort fra kaprere utenfor Afrikas kyst, før det begynte med en rekke spekulasjoner og få svar. Nå forteller Dagbladet på nett at en redaktør i en russisk avis har fått sparken fordi han antydet at “Arctic Sea” førte en ulovlig last.

Russiske journalister har en skrekkelig svak stilling i Russland. Eller dette virker slik, etter at vi de siste årene har sett attentater mot journalister, der den mest kjente er Anna Politkovskaja. Hun ble funnet skutt og drept 7. oktober 2006. Politkovskaja var en meget kjent regimekritiker, der det har vært forsøk på å dømme de skyldige i ettertid. Uten hell, forøvrig. Og det ble tidligere denne uken bebudet nok en gransking i Russland.

Skribenten Mikhail Voitenko har inntil nylig vært redaktør av Maritime Bulletin-Sovfrakht, et nettbasert tidskrift innen sjøfart. I følge Dagbladet fikk han sparken på flukt, etter trusler på grunn av sine artikler om bulkskipet “Arctic Sea”, og hva skipet potensielt kunne inneholde. Det skulle tilsi at denne bloggen hadde havnet i samme kategori, dersom den var et russisk medium. Tanken er helt absurd, naturligvis.

Det er vanskelig å avgjøre hva som er grunnen til avskjedigelsen. Men det er et berettiget spørsmål, som gjentas igjen og igjen, om at det står ikke helt bra til med de mest opplagte friheter som f. eks trykkefriheten. Dette er urovekkende, uansett hvem og hvilke medier som blir forsøkt presset, truet og forsøkt kneblet. Det står en eim av gammel Sovjet-tenkning og kremlologi i dette farvannet, for å bruke en nærliggende metafor.

I samme stund er det enda mer foruroligende at hele historien rundt “Arctic Sea” ikke har fått en endelig oppklaring, og at det fortsatt er en rekke meget ubekvemme spørsmål med få eller ingen svar. Slikt bidrar til mere spekulasjoner enn at historien skal bli glemt. Jo flere og mer dokumenterte opplysninger, desto sikrere blir den sivile verden på at “Arctic Sea” ikke seilte under falskt flagg.

Militæroperasjoner i internasjonalt farvann. Sikkerhetsstyrker fra Russland som befrir skipet etter to ukers forsvinning. Arrestasjoner og rulleblad som ikke henger ihop med den offentlig meddelte versjonen av skipets angitte destinasjon og funnsted. Verdens største forsvarspakt, NATO, som fotfølger og endog mister fartøyet på sine radarer, er slikt som overhodet ikke harmonerer med en tømmerlast fra Finland. Ja, det er også så utrivelige at en av de pågrepne er en antatt avdød kaptein fra Russland. Dette er en historie det lukter både krimbok og filmthriller av.

Først og fremst er det siste i “Arctic Sea”s kjølvann at den som ytrer foruroliggende, og potensielt mye mer sannferdig kunnskap, om skipets forehavender – den har magre kår i russisk journalistikk. Dette er demokratikritikken i Putins og oligarkenes Russland. Og dette bidrar kun til mer spekulasjon, og ytterst pinlig retrett, dersom det viser seg at fritenkingen og ryktene er sanne, enn si bare deler av sannheten.

Inntil videre tyder mye på at vi ikke har hørt de siste nyhetene omkring “Arctic Sea”. I tillegg får en håpe at Mikhail Voitenko ikke blir en del av den meget triste statistikken over vågale stemmer i russisk journalistikk, som fikk en brå død, for å stilne deres stemmer. Eller at “Arctic Sea” blir en av utallige eksempler på uforløste saker og hendelser som setter demokrati og frihet i et kritisk lys i Russland.