Liten tue kan velte stort lass

VG melder på nett at Munchmuseet kan bli heftet med utsettelser fordi en av deltakerne i arkitekt-konkurransen har lagt inn klage. Det var som kjent det spanske firmaet Herreros Arqitectos som ble foretrukket av Hav Eiendom og Oslo bystyre. Firmaet Rex ved arkitekt Joshua Prince-Rasmus hevder at Hav Eiendom har brutt EUs regler for arkitektkonkurranser. Dermed kan ikke kontrakt inngås før denne tvisten er  løst. Og slik kan dette også forpurre igangsettelse av byggestart.

Det arkitektfirmaet Rex klager på, er at de etter å ha fått like mange poenger i juryens vurderinger som Herreros. Bak øyner vi hentydningen at de skulle vunnet framfor det spanske firmaet. Men dette er ingen øvelse med objektive kriterier, når partene i konkurransen ellers står likt. Det er en jurys fordømt plikt å kåre en vinner. Og smaksretningen til juryen mente kanskje at det spanske prospektet var bedre enn Fox, med en hårsbredd?

Amerikanere er konkurranseorientert. Derfor er det sikkert like mye sårhet som eksplisitte og objektive kriterier de klager på. På et punkt har Prince-Rasmus et godt poeng: Klagen skal vurderes av det samme organ som juryerte Herreros foran Rex' bidrag i konkurransen. Dette smaker av bukk og havresekk, både i amerikansk og norsk sammenheng, men var vel også kjent da Rex leverte sitt anbud og forslag til museumsbygg. Altså er det slik at i grunnnen blir det å strø sand i prosessen for utviklingen av et nytt museum for Oslo kommunes kunstskatt.

Norges fremste modernistiske kunstmaler donerte sitt bosted Ekely og innboet av sine arbeider, da Edvard Munch døde uten direkte livsarvinger i 1944. Den testamentariske gaven viste seg å være av betydelig omfang, når Ekely så å si var proppfullt fra loft til kjeller av ukjente verker, varianter av kjente motiver og eksempler på Munchs arbeidsmetode fram til en rekke motivkretser, osv.

Det var allerede fra første stund, etter at Oslo kommune åpnet Munchmuseet på Tøyen, slik at fagfolket klaget på fasilitetene. Også den gangen ble det brukt arkitektkonkurranse. Og fagfolket, det vil si kunsthistorikere og preparanter av malerier, mente at bygget mest var tilpasset datidens arkitektoniske smak enn bygningsmessige kvaliteter til å forvalte den overdådige kunstskatten. Munch selv var ikke overmåte opptatt av at hans kunst hadde en framtidig levetid på museum. Han malte i perioder som besatt, og lot i de seinere år av sitt livsverk maleriene henge ute - for å tørke eller «modnes» som han selv sa og skrev. Derfor var det et utall kunstverk som trengte betydelig restaurering, og der Munchmuseet selv har knapt kommet fagfolket i møte. Ja, det er de innen museet som mener de aldri vil komme i mål, før de må ta for seg de fremste og viktigste verkenes ve og vel, igjen og igjen.

Nå som Oslo by kanskje føler at de har landet på månen med nybygget til Den norske Opera i Bjørvika, så skal det mye til å velte dette lasset med et nytt Deichmanske bibliotek og Munchmuseum i samme strøk. Men skal vi ha slike prosesser hver eneste gang det bygges nytt i Bjørvika, da ser det ut til at Operaen må leve med et tilnærmet evig byggeprosjekt som nærmeste nabo. Og dagens arbeidstempo krever at anleggstiden må bli kortest mulig, for at det ikke skal ligge et teppe av byggestøv og - støy i nabolaget.  Det bor forresten folk etter hvert som Barcode kanskje blir realisert? Og det kommer mye, mye mer - foruten en trafikkmaskon, som knapt har sett noen ende siden det ble påbegynt rundt 1970. Bjørvika risikerer 40 års ørkenvandring, slik Stortinget og Oslo sentrum har vært i stadig utvikling siden T-banen åpnet i 1967.

Det siste som trengs i denne re- og innoverte bydelen, det er at byggeprosessen heftes med gjentatte utsettelser av byggestart. Da kan det bli komplisert å være byggherrer og framtidige boligmeklere, når visninger eksempelvis må foregå på eget ansvar og med kjeldress samt vernehjelm.

Et område det kan vises til, er utviklingen av Aker brygge og den såkalte Fjordbyen. Selve ideen startet på 1980-tallet, da Aker mekaniske verksted innstilte sitt verft ved inngangen til Pipervika. Der skal det snart åpnes en ny bydel, ute ved containerhavna. Foran inngangen til Aker brygge skal det i tillegg bygges nytt i statlig regi. Allerede nå krangler man så busta fyker om hva bygget skal inneholde, før en får avholdt en arkitektkonkurranse for et samlet riksgalleri for norsk kunst.

Ibsen skrev:

«Om jeg hamrer eller hamres, like fullt skal der jamres»

i en av sine mest berømte sitater i Peer Gynt. Det samme kan en kanskje si om byggevirksomhet i Oslo?