VG skriver blant flere om nattens Emmy-priser. Til venstre ser vi Toni Collette. Henne så jeg sist i lattermilde Little Miss Sunshine (2006). Hun fikk Emmy for sin rolle HBO-serien i The United States of Tara.
Det siste året har jeg registrert at NRK har begynt å vise en rekke serier fra HBO. Akkurat nå prøver statskanalen å hype True Blood fra dette selskapet. Det er en serie om vampyrer, som i følge min kjentmann i genren, mener at traileren kanskje er den aller beste. Selv har jeg bare sett traileren, og den er svinaktig god. Det er en montasje-stil med motiver formet som en slags roadmovie. Den er det innmari lett å skjønne at mange har tegnet abonnement på i USA. Personlig er jeg ikke spesielt interessert i splatter- og gørr-TV, så tidligere forsøk på å få meg interessert, har vært nytteløse.
Selskapet HBO lå nede med brukket rygg etter Carnivale (2003). Den serien syntes jeg var svinaktig god, og var blant dem som levde i håpet om at selskapet skulle snu, da de avsluttet serien etter to sesonger. Men også jeg skjønner kapitalens jernlov, når det kostet rundt regnet 1 milion $ å produsere en episode. Det er i TV-sammenheng fenomenalt mye penger. Pussig nok fikk en av de som skrev Carnivale, Rodrigo Garcia, bli med i serien In Treatment (2008). Han er Nobelprisvinner i litteratur, Gabriel Garcia Marquez sønn, forresten. Men In Treatment sluknet fort, mener jeg, som også var en remake av en israelsk produksjon.
Nå virker det som om selskapet er mer på hugget enn noen sinne. I sommer har vi fått Empire Falls (2005) på NRK. Det var et stjernespekket lag, toppet med avdøde Paul Newman, som en av hovedkarakterene. Dette var en mini-serie, men du store min for et fabelaktig drama, med mange referanser til David Lynchs Twin Peaks (1990).
Videre hadde jeg i sommer enormt glede av John Adams (2008), et storslått historisk drama om en av USAs fresmte presidenter, men kun en mini-serie. Den gikk vel i sju deler her, som varte rundt regnet en time. I rollen som John Adams så vi Paul Giamatti, og Laura Linney som hans meget sterke kone, Abigail. Sommeren ble meget trivelig på staskanalen NRK, sånn sett.
Saken er den at NRK kanskje har fått et billig kupp, for slik fortoner det seg at de gjemmer bort alle disse HBO-produskjonene på andre kanaler enn NRK1. Jeg må til stadighet minne mine foreldre på snadder som går på NRK2 og NRK3. De er vant til at det finnes to TV-kanaler de: en med og en uten refleks. Og alltid NRK, naturligvis.
Akkurat nå er det en serie, som er en videreføring, av en britisk serie: Little Britain USA (2008). Jeg var en enorm tilhenger av det gigantisk vittige i Little Britain (2003), som gikk på NRK2, og fikk for lite buzz omkring seg. Dels skyldtes det at den burleske og meget fordomsrike representasjonen av Storbritannia kanskje ble i drøyeste laget, selv for seerne på BBC og oss i Norge. Derfor måtte serien over dammen for mere løyer.
Jeg lo tidvis så magen ristet! Alt av seksuell fy-fy og direkte diskriminerende karakteristikker fløt som en stri strøm gjennom episodene. Det pussige er at jeg ikke har hørt det store moralske brølet fra det dype sør i USA. Little Britain USA er kanskje det absolutt mest karakteristiske av Moral Majoritys poeng om at Hollywood serverer møkk, som gjør ungene og Amerika perverse…
Videre var det mange som fikk Emmy i serier vi bare kan skyte ei grønn pil etter fordi de allerede er kapret av TV3, for de av oss med dekoder og ingen tilleggsabonnementer. En av disse seriene er Damages (2007) med selveste Glenn Close i rollen, som den mektige advokaten Patty Hewes, og Ted Danson (Cheers) som erkeskurken.
Jeg har sett en sesong, og skulle gjerne sett flere. Rollen som sjefstispe kler dessverre Glenn Close alt for godt, selv om en av hennes første store roller var i filmatiseringen av John Irvings burleske roman, Garps verden. Der hadde hun en nøkkelrolle, en sykepleierske som lot seg befrukte av en komatøs pasient fordi hun ønsket seg barn men ingen far. Og hennes sorti i filmen er en heftig intertekstuell parafrase av Taxi Driver (1974).
En annen serie som går i Viasats verden, det er Entourage (2004). Det er en hysterisk morsom serie for den yngre garde, de seint voksne barna, som er et stede midt mellom ungdomstid og familieliv. Serien handler om ungdomsidolet Vince Chase (Kevin Connolly), en bakgårdsgutt fra New York, som med et trylleslag blir hentet inn til Hollywood. Med på lasset har han sitt følge, derav Entourage. Og det drikkes, bannes, syndes og hores over en lav sko mens Hollywoods forgjengelig og forfengelige liv får på pelsen. KAmeratene til Vince nyer alle fordelene, og sitter på bakrommet og gruer seg til neste økonomiske kollaps i Vinces mangslungne karriere. MRSMT, men ikke på NRK, altså.
Den siste serien, som skulle og burde gått på NRK – ja, det er Mad men (2007). Også dette har Viasats verden (TV3 og Viasat4) sikret seg. Et reklamebyrå i New York, tidlig 1960-tall, er rammen for serien. Her drikkes og røykes det i alle innstillinger: på jobb, på tur, på senga og ved frokostbordet. Jeg så en sesong i fjor, og ble vannvittig fascinert av tidsånden og –koloritten. For meg var dette rein nostalgia.
Men følg med på NRK og håp at de har fulgt Emmy-utdelingen. Det var en rekke HBO-serier, som ikke har funnet noen distribusjon ennå, som fikk et eller annet prisdryss i natt.
I tillegg gleder det meg stort at Jessica LAnge endelig har fått en Emmy. Det var vel kanskje den eneste hun ikke hadde på peishylla fra før. Ellers var det mange priser som delt ut igjen i år, av dem som fikk i fjor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar