Barn til mor

Et hvert menneske er ikke sin egen ulykkes smed, synes å være et utbredt syn i vår samtid. Ei heller reder man ikke slik man ligger. Begge syn virker å være grunnlag for en nitrist sak om en norsk kvinne uten evne til å bli biologisk mor. For også dette er blitt vår samtids store ulykke at barn er blitt viktigere for mor enn barnet selv. (Skjermbilde: Dagbladet)

Det er ikke enkelt å bli lykkelig i vår tid, enda vi i vår del av verden skulle vært blant historiens lykkeligste samfunn og individer. Blant de største velsignelser i hele menneskehetens tid er dette å gi liv til sitt eget avkom. Så også i vår tid.

Barn gir i tillegg så vel status som bekreftelse på at livet ikke har større mening enn nettopp dette å bli biologisk foreldre. Forplantning og graviditet er imidlertid blitt et luksusfenomen fordi våre moderne liv synes å gjøre oss mindre i stand til å sette egne barn til verden.

Ufrivillig barnløshet står i grell kontrast til at verdens største problem fortsatt er uønsket graviditet, enda p-pillen er femti år og vi medisinsk sett aldri har hatt mer velutviklede metoder for å motvirke dette - så som abort og "dagen-derpå"-piller, etc. Det fødes flere barn i verden enn det finnes tilstrekkelig mange nok gode hjem. Det største problem sør for Sahara er det høyeste ønske nord for Sahara, paradoksalt nok.

Moral og etikk

Medisinsk forskning er i dag blitt et moralsk minefelt fylt av etiske dilemmaer, når det gjelder metoder for å motvirke ufrivillig barnløshet. Medisinske nyvinning kan raskt bli til metoder for lynrask vinning. Slik som at vi med fullt alvor kan diskutere om det er akseptabelt at kvinner uten evne til å bære fram egne barn, de kan kjøpe seg ei rugekasse i mindre kjøpesterke samfunn.

I dette tilfellet, som Dagbladet viser til, har politikere på Stortinget engasjert seg sterkt for at kvinnen skulle få adoptere. Bioteknologisk er surrogati ikke akseptert i Norge - ennå. Og det var en vanskelig sak, all den tid kvinnen løy om de fødte tvillingenes genetiske opphav. 

Det som ikke kunne aksepteres i Norge, var et faktum i India, slik at det ble en diskusjon om hvordan vilkårene kunne tillempes for en adopsjon. Men da hun ble avkrevd en DNA-prøve, for å fastslå hennes genetiske tilknytning til de to indiskfødte guttene, måtte kvinnen innrømme at heller ikke eggene var hennes egne. 

Problemet nå er at hverken India eller Norge i praksis vil vedstå seg barna fordi det fra indisk side hele tiden har vært en forutsetning at de ble adoptert av den norske surrogatmoren. Det kinkige er at barna har overhodet ingen tilhørighet til Norge, all den tid de heller ikke er født her. Tvillingene er på papiret statsløse, om vi skal tro posisjonene - selv om det utvilsomt er slik at barne må være indiske, etter alle solemerker.

Et blindspor i debatten

Jeg antar at det er mange som meg, som har gitt katten i denne saken fordi den har gått litt på utsiden av en selv. De fleste innretter seg praktisk, slik mange nok trodde at denne kvinnen fra Nordland også hadde gjort. Jeg mener hun er enslig - hvilket gjorde saken pikant. For det står jo fast at det skal to til for å få dette til, med eller uten egg-og sæddonasjon, surrogati og hva det nå er for bioteknologisk fertilitetsbehandling vi snakker om. Desto flere nyvinninger, jo mer komplekse blir tilfellene.

Den norske kvinnen har imidlertid satt seg på sidelinjen i debatten, ved at hun har opptrådt uetisk og sterkt forkastelig. Ikke bare har hun forbrutt seg mot reglene, slik de er etablert i Norge. Hun har også skapt en aldeles umulig situasjon for alle impliserte, ikke minst tvillingene. Dette er en sak langt utenfor debatten om surrogati, slik den nå står.

Sikre barnas framtid

Denne formen for egoisme kan det ikke være noen akseptabel løsning på, til kvinnens fordel. Derfor bør det ikke på noe punkt diskuteres adopsjon for hennes del fordi hun så opplagt har vist hvor uskikket hun er til denne store oppgaven. Derimot bør den norske og indiske staten inngå en særavtale, som sikrer de to guttebarna en god og akseptabel oppvekst i India. Regningen får bli kvinnens problem.

Jeg antar at det ikke finnes noen som vil vedkjenne seg barna i øyeblikket. Men å ty til slike krokodilletårer, som kvinnens advokat  bedyrer i Dagbladet, om at barnehjem er sørgelige tilstander i India - ja, da må vi avvise dette med at det helt sikkert finnes adopsjonspraksis, rike mennesker, gode oppvekstvilkår, m.m. i India også. Hvis ikke får man adoptere barna bort til utlandet, som vel også er mulig fra India. Det er en av verdens eldste kulturer - ikke et usivilisert barbari vi snakker om. Og så lenge det finnes et avtalegrunnlag mellom Norge og India, som sikrer barnas oppvekst på kvinnens regning inntil det er funnet foreldre og vilkår for en skikket oppvekst, så er dette egentlig kun tekniske detaljer for å få dette til.

Det viktige er at man opptrer prinsipielt riktig, slik at denne høyst uakseptable formen for "handel" får videre fullmakter i framtiden. Derfor må kvinnens adopsjon anses som fraværende, all den tid hun har hensatt to ufødte barn i et slikt juridisk og moralsk vakuum og dilemma. Da snakker vi mer om at tvillingene er blitt et spill om barn til mor, ikke mor til barn. Derfor har også kvinnen gjort det umulig for en adekvat for oppvekst. Tvillingenes framtid skal ikke belemres kvinnes grunnleggende uforstand. 

Hverken den indiske eller norske staten bør opptre som julenisse for den norske kvinnen. Istedet får begge stater inngå en avtale som sikrer barnas framtid. Så får bondeangeren med ubetalte regninger bli kvinnens saklige utlegg i framtiden. Har man så god råd at man kan kjøpe seg "rugekasser i utlandet", får man også stå inne for konsekvensene. Disse ville kvinnen uansett fått dersom hun hadde klart å adoptere, også.