Skal man le eller gråte?

Det er uvisst om man skal le eller gråte, når man dukker ned i norske blogger, og leser hva noen kan klare å gulpe opp av ytringer. Jeg kan skjønne at noen blir mindre interessert i ytringsfriheten av slikt. Jeg støtter imidlertid Per Edgar Kokkvold, Norsk Pressseforbunds generalsekretær, som hevder at han vil forsvare alles rett til ytring, selv de ytringene som går ham imot.


Dette er sakset fra en artikkel i Dagsavisens nettugave for fredag 27. august 2010, der en leser har kommet med følgende synspunkt:

"Jeg så Kristin Halvorsen og Audun Lysbakken komme ut fra Hallagerbakken skole her på Holmlia. Norges mest fremtredende landssviker-rotter satte seg inn i en pansret limousin med sotede vinduer. 

Jeg forstår deg og Halvorsen veldig godt, Audun. Dersom jeg hadde vært norsk landssviker-rotte, som deg og Halvorsen, så hadde jeg også kjørt rundt i pansret limousin med sotete vinduer. 

Norske landssviker-rotter er ikke hva de engang var. Quisling kjørte rundt i åpen bil under hele krigen. Man kan si mye rart om tidligere tiders landssviker-rotter, men feiginger var de i hvert fall ikke."

Det er kanskje ikke så oppsiktsvekkende at noen er sinna på visse politikere. Det hender den beste. Saklighet må likevel være et minimumskrav.

Utgangspunktet for dette tilsvaret er at nestleder Audun Lysbakken i Sosialistisk Venstreparti har noen ganske harde betraktninger av hva leder av Oslo Fremskrittsparti, Christian Tybring-Gjedde, har ytret i en kronikk i Aftenposten 26. august 2010.

Jeg har ikke vært like flink til å lese hva mennesker mener i slike kommentarfelt. Grunnen er at jeg ofte har funnet kommentarene uinteressante. Men når jeg ser slik usømmelighet i debatter, så kan en undres på om en hel befolkning kanskje skulle settes på skolebenken. Dette er ikke bare triste sidesprang. Det ser ut til å være inflatorisk, ved at jo flere usakligheter som passerer nåløyet, desto mer usaklighet får vi. 

Det bisarre er at Lysbakken snakker om demokrati og norsk egenart, som helt grunnleggende trekk i utviklingen av de moderne demokratier. Tybring-Gjedde derimot bruker honnørord sammen med slutninger det ikke finnes noe rimelig sammenheng i. 

Reaksjonen på en slik presisering, blir her sauset inn med begreper som landssviker-rotte, når noen har et motstridende syn. Disse kreftene hevder like fullt at de representerer demokratiet. Dessverre er det på tide å lese meget sakte hva som står i bøker om kjerneverdier i et demokrati. Slike kommentarer hører hjemme i diktaturer. Der blir motargumentet, dersom det er for godt, møtt med trusler og krav om stillhet.

Måtte debattene om  det norske og demokrati i Norge bli et skole-eksempel på at vi får røsket ut slike rotter i kommentarfeltene i Norge! Det vil si at jeg er så naiv og tror at folk flest gjennomskuer slikt. Men for den harde kjernen, som potensielt ikke har nok positive interesser her i livet, de hjemsøker gode debatter med slike drittpakker - for å låne ord til FrPs generalsektretær Geir Mo, som første gang brukte dette om å "skitne til andres argumenter" hvis det røynet på i politiske debatter...